Ad Notam Online | Forsiden | Bind 8: 1902
Slutten av oktober 1902
Sarah Bernhardt∗ har nå for første gang opptrådt her og også her lagt kritikken for sine føtter, særlig som Kameliadamen∗. Da jeg har sett henne flere ganger i denne rolle i Paris, senest i 1899, foretrakk jeg å se henne som hertugen av Reichstadt∗ i Rostands∗ "L''Aiglon"∗. Der var scener, hvor hun fremdeles virket betagende, mest de duse – her er hennes stemme fremdeles den samme bedårende som før, der, enten man vil eller ei, griper oss i sjelens innerste og holder oss fangen, men i de sterkt bevegede scener merket man sterkt alderens innflytelse, og i den dramatiske scene på Wagramsletten strakk ikke hennes kunst til for å bevare illusjonen. Hennes medspillende var under all kritikk og fremførelsen i det hele høyst middelmådig. De scener, som ved lesningen forekom en skjønnest, og som man trodde nettopp ville "gjøre seg" på scenen, falt ganske døde til jorden. Jeg angret nesten, at jeg var gått der hen. Der falt likesom en skygge over det uforglemmelige bilde, jeg alltid har bevart som et av mine kjæreste minner og som et av de øyeblikk, man har følt den store kunsts vingeslag suse over seg; bildet av henne som "Phèdre"∗ i Racines∗ tragedie, som jeg så henne spille i Paris våren 1892.
Dessverre fikk jeg ikke anledning til å gjøre divaens personlige bekjentskap. Som visepresident i det herværende "Alliance Française"∗ skulle jeg ha ledsaget kammerherre Mohr∗, da han avla visitt hos henne for å innby henne til en fest i alliansen, men var jeg dessverre opptatt i et møte.
Bjørnsons∗ "Kongen"∗ er i all stillhet gått over Nationaltheatrets scene. Over stykkets tendens hadde årenes støv lagt seg så tett, at man uvilkårlig smilte ved nå å høre de trossetninger, som ved stykkets fremkomst satte så mange sinn i opprør, proklamert som allmenngyldige sannheter. Hva der ble tilbake, var de lyrisk skjønne scener mellom kongen og den unge pike. Hvor dikteren talte, fikk han makt over sinnene, men når samfunnsreformatoren preket, kjedet man seg og fant ham barnslig. Hos det store publikum gjorde stykket derfor en krank lykke. For skjønnere av god kunst var scenene mellom fru Dybwad∗ og Eide∗ dog rundelig erstatning.